Det er ikke mye man kan si i en slik situasjon som foreldrene var i, men de har virkelig vært sterke.
Jeg misten min far da jeg var 12 år. Sorgen forsvinner aldri, man bare lærer seg å leve med den. Jeg lærte meg at selv om jeg ringte mobilen hans, den han alltid svarte på når han ikke var tilstede, så kom han ikke til å svare denne gangen, selv om noe inni meg, en refleks som sa at "han er ikke her, da kan du ringe" sa til meg at det var lurt å ringe. Jeg ringte. Mange ganger. Men han tok ikke telefonen.
Etter en stund lærer man seg å leve med det. Ikke overse, skyve vekk, late som ingen ting, men å leve med det.
Disse foreldrene har antakelig reddet livet til noen andre ved å si ja til donasjon. Det er en handling som krever respekt. De har min aller dypeste respekt for at de gjorde det. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det, men jeg håper jeg klarer det, om jeg noen gang blir satt i denne situasjonen, men jeg håper jeg slipper. Jeg tror ikke jeg er så sterk.
Det er kanskje derfor jeg er så glad i foto. Det fryser øyeblikket, å jeg slipper å gi det fra meg. Det er ett øyeblikk jeg tar, foreviger, jeg fryser det, mens det fortsatt er friskt. Ett frossent øyeblikk som jeg har for alltid.
Elizabeth og Dag, dere har min respekt!
Fin blogg, mistet selv min egen far på tidlig alder(10år)
SvarSlettMerket selv at jeg leste hele artikkelen. Flott at det finnes slike omsorgsfulle mennesker!
SvarSlettFantastisk jente som døde, foreldrene så dette som et "kall" og videreformidlet samme fantastiske holdninger etter døden.
SvarSlettFor slike foreldre er det bare å si at de får bekreftelse fra vilt fremmede på at de var og er skikkelige foreldre med et mot og pågangsvilje som rene enere i klassen.
Jeg lyser fred over deres datters minne, og gir min Gud beskjed om å overøse foreldrene med en god fred.
Hei :)
SvarSlettTakk for at dere skriver så mye pent om mor, far og Camilla :) Det er kjempebra at noen tar det til seg. Og ja, Camilla var fantastisk, men hun ER det fremdeles. Hun redder jo folk selv etter at hun ikke lengre kan være her fysisk. Hun reddet jo 4 liv, og kan komme til å redde mange flere. Hun kommer jo til å fortsetter og leve gjennom dem.
I tillegg vil hun alltid leve i oss. <3
Jeg er også glad for at dette kan ha gjort sånn at mange flere vil følge mors og fars eksempel og gjøre det samme hvis de havner i en liknende situasjon.
Jeg vil for evig huske henne som den beste søsteren i verden, og det er grusomt at hun er borte. <3
Likevel.. jeg er bare 16 nå og har lenge igjen og leve. Eneste måten og gjøre det opp er og reise seg opp, ( uansett hvor ille det er)riste det av seg, og komme seg på bena igjen. Hvis man vil nå noe sted i verden må man reise seg igjen.
Igjen, tusen takk for fine innlegg :) <3
Catherine Drevvatne