Nostalgi brings you back

Den vakre søte nostalgien. Jeg husker fortsatt når jeg var rundt 5 år. Jeg var hos oldemor, hun hadde en liten søt blomsterpotte som var formet som en hund. Hun sa den var min. Den skulle passe på meg. Jeg likte den sååå godt.

Jeg var ca 6-7, å skulle til frisøren. Jeg kom inn på kjøkkenet, å der satt mamma å gråt. Jeg syntes så synd på henne. Jeg spurte hva det var, å da fikk jeg vite at oldemor, min mors mormor, død. Vel, jeg kjente henne ikke så godt, hjørdis, hun var snill, omtenksom, men jeg husker henne ikke nå. Det var ikke så innmari trist, for jeg skjønte ikke hva som egentlig skjedde. Men nå som jeg er eldre er det alltid trist når noen dør.

Mamma ville egentlig ikke fortelle meg det før etter vi var til frisøren, men hun måtte jo, siden hun gråt. Det var trist for mamma, å det var trist for meg. Det første jeg sa, var at jeg ville ha den hunden. Jeg har den enda, å hver gang jeg ser på den, så tenker jeg på oldemor.

Etter ett år eller to, så fikk vi hytte. Skikkelig tømmer hytte. Bare å leie, men den var kjempefin. Der så vi på olsenbanden hver gang det gikk på tv, gamle biler å egon som alltid hadde en plan.

Vi så på pelle politibil. Det var gøy. Jeg kan fortsatt ikke høre pelle politibil sangen uten å gråte. Ikke for at jeg blir minnet på noe trist, men fordi jeg har alltid syntes det var en sånn fin sang, å jeg ville gjerne at alle jeg kjente skulle høre den. Sånn var det med "Postmann Jørgen" også. Hei på deg. Den er fin. Barndomsminner. Det var helle ingen terrortrusler ute å gå.  ingen politiske meninger, bare meninger om at jeg hadde lyst på sjokolade. Hele tiden

Peppes Pizza er også ett vakkert barndomsminne. Der spiste vi ofte. Nå er det fint å dra dit, se på alle gamle tingene, spise god mat, å mimre tilbake til barndommen.


Barndommen får jeg aldri tilbake, desverre, for jeg hadde en flott barndom, en fantastisk mamma, å en helmaks pappa. Besteforeldrene mine, på begge sider av familien, har alltid vært snille med meg, å jeg savner å være mye sammen med dem. nå bor jeg i skien, mormor i usa, å resten av sulamitten i Trondheim. Foruten pappa, han døde da jeg var 12, han ble bare 31, men han var fantastisk.


Jeg tror egentlig at jeg takker mamma alt for lite for den fine barndomen jeg hadde, så da er dette inlegget min måte å si tusen takk på, offentlig. Skal vedde på at hu griner hvis hun leser det. Men det er greit. det er nostalgi det også, at mamma griner. Vi er sippehuer begge to, å hverken hun eller jeg kan se Tore på sporet uten å grine. Så griner vi sammen, helt til ett av oss begynner å le, så kikker vi på hverandre å tenker på hvor dumme vi er som griner for så lite. Koselig det.


Opprinnelig betegnet nostalgi en medisinsk diagnose, følelsen av sykelig hjemlengsel. Nå benyttes den  som uttrykk for en «bittersøt» lengsel tilbake til tidligere tider, gjerne i ens eget liv.


Men, så kommer dagen da man liksom har vokst fra alt dette da. Man planlegger kanskje egen familie, gifter seg, kjøper en plass å bo, får regninger i postkassa, jobber å får plutselig ansvar kasta i trynet. Da er det bare å manne seg opp å tenke "Den barndommen jeg hadde, den skal mine barn få, de verdiene jeg har, de skal barna arve" så er sirkelen i gang.


Hvis jeg er bare halvparten så flink som min mor er, så kommer jeg til å lykkes til gangs. Slik som min mor er, slik vil jeg være. Men jeg håper for all del at ungene mine arver humoren til svigerfar. Den er bedre enn min :)


-Stina